KOMMENTARER
Klimadiplomati er nå en øy med fred og harmoni på åpent hav. Dette gir grunn til optimisme foran dagens store klimatoppmøte i Python.
Se også
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren avslører forfatterens holdning.
Perspektiver Hevelse når president Joe Biden etterlyser to-dagers klimatoppmøte i dag.
Til tross for fire år med makten med president Trump, vil Biden vise at USA er tilbake på sporet etter en rekke kamper for å bryte internasjonale avtaler og eliminere nasjonal klimapolitikk.
Dette kreves.
Inntil oppkjøringen På dagens møte sa FNs generalsekretær Antonio Guterres at tiden var inne for å nå målene i Parisavtalen. Dette er nesten en feil, og fremfor alt en bekreftelse på det vitenskapen har sagt lenge. Spørsmålet er nå om USAs gjeninntreden i internasjonalt klimasamarbeid vil gjøre en forskjell.
Vi ser allerede at dynamikken har endret seg. På to måter.
Først Trekker til seg publikum. Hensikten med møtet for Bidens rolle var å få fart på sin forpliktelse til klimaet under presidentskapet. FN er i Glasgow i høst. Han kan vente på det normale klimatoppmøtet. Nå ved å invitere 40 av verdens ledere til et digitalt møte, får han mer makt bak sin egen politikk på nasjonalt nivå – og tiltrekker seg internasjonale møtedeltakere med nye utslippsforpliktelser.
Det er en nasjonal nødsituasjon. Republikanerne kunne allerede vinne et flertall i Senatet eller Kongressen om to år, noe som reduserte rommet for Bidens manøver betydelig.
Nye utslippsmål fra både Storbritannia og EU denne uken er også tegn på at omverdenen jobber for Bidens initiativ. I dag, på klimatoppmøtet, gjorde Kina også en viktig kunngjøring etter Kinas nye mål om karbonneutralitet innen 2060 fra i fjor høst.
Den andre er interessant Det utviklingsmessige aspektet ved internasjonalt klimaarbeid er at temaer virker samlende i en tid da geopolitiske spenninger øker kraftig. Klimadiplomati er nå som en øy med fred og harmoni på åpent hav. Ikke slik før. I internasjonal klimapolitikk er nå alt mulig, med vilje. Det erstatter den gamle forestillingen om at ingenting er mulig.
Det er ikke tilfeldig at Bidens klimaambassadør, John Kerry, har besøkt Kina siden den nye amerikanske administrasjonen. Søndag signerte han en avtale i Shanghai der USA og Kina forplikter seg til å samarbeide med hverandre og med andre land, som det står i avtalen, “klimakrisen er presserende og alvorlig.
USA og Kina utveksler ellers ofte fornærmelser, og en slik avtale er viktig. For klimasamarbeid, men også for internasjonal politikk generelt. Supermaktene trenger kanaler der de kan snakke direkte til hverandre. I sin tur kan dette styrke internasjonalt klimaarbeid fordi det får status som brobyggingstema.
Da Helsinki-erklæringen ble undertegnet i 1975, kunne klimapolitikken spille en rolle som et menneskerettighetsspørsmål til tilnærmingen mellom USA og Sovjetunionen under Brezhnev. Eller den kalde krigen etter slutten av atom- og atomnedrustning.
Litt forhåpentligvis forteller det oss at internasjonalt samarbeid vil være lettere når problemer eksisterer.
Litt mer realistisk Det er viktig å vite at klimapolitikken berører nesten alle politikkområder. Internasjonal handelspolitikk, byrdedeling, klimautslippsprising – dette er bare noen av stikkordene som illustrerer hvor omfattende internasjonalt samarbeid må være for å lykkes.
Forordet til møtet i dag og i morgen gir i det minste noen grunn til optimisme, selv med tanke på det viktige klimatoppmøtet som skal holdes i Glasgow i november.
“Nettadvokat. Skaper. Livslang ølfanatiker. Ekstrem kommunikator. Amatørtenker. Typisk twitterforsker. Generell utforsker.”